blog

 Blog

9/3-19


Barn måste få utforska vem de är/vill vara ifred!


En person berättar att hennes 11-årings skola vill att hon låter sonen ”byta kön”, han säger ju att han ÄR en flicka. På ”Fråga Doktorn” i svensk tv presenterar man 10-åringen som bytt namn, pronomen och frisyr och säger att ”nu är Max en pojke” (och den lilla biologiska flickan går runt och väntar på sina pubertetsblockerare för att slippa få bröst, inget sägs om vad hon i övrigt ”slipper” t ex en normal utveckling av hjärnan..)

Det här låter rent galet i mina öron. Vuxenvärlden tänker sjukt, i fastlåsta roller, inte barnen från början. Vi lär dem.

Jag har arbetat som förskollärare, är nybliven pensionär. Jag har vid flera tillfällen mött ”ovanliga” barn i 4-6 årsåldern. Någon har frågat eller påstått att de ”är” motsatt kön. Jag har sagt att flickor har ”snippa” och pojkar ”snopp”. Men att ALLA själv väljer vad och vem man helst leker med och vilka frisyrer man gillar. Jag sa ibland att det var ”förr i tiden” som flickor och pojkar skulle vara på ett visst sätt som vuxna bestämde. Barnen blev så glada när jag sa sådana saker. De fortsatte att vara Spiderman eller Prinsessor och pojkar vågade prova hårklämmor osv.. Inom förskole/lågstadieområdet har det skett en riktig tillbakagång i könsrollstänkandet på 2000-talet. Nu finns ju visserligen förskolor med aktiv pedagogik runt genus - men de ifrågasätts av många.

Förr var det enklare och vardagsmat. Var dig själv bara! På 70-talet fanns hemmapappor/förskollärare, de var viktiga kreativa könsrollsöverskridare. Senare kallades de ”velourmän” och hånades. Det manliga blev norm även för kvinnor. Förutom att kvinnorna DESSUTOM skulle vara vackra och hemarbetet skulle skötas utan att det märktes, ev lejas ut...

Jag anser att en stor del av problemet ligger i våra sociala roller, hur de ser ut och värderas - det sitter djupt att en kvinna ska vara vacker och underordnad, mannen stark och ledande. Men idag värderas ändå alltmer att vi uttrycker vår unika person. Den skall dessutom tåla att visas upp offentligt i sociala medier. Ingen vill alltså leva efter färdiga mallar, men ifråga om kön får vi det svårt om vi inte passar in, för könsmallarna är tillbaka med större kraft än någonsin! 

Är du intresserad av långt vackert hår, frisyrer och smycken -ja då ÄR du en kvinna och måste skada din friska kropp med mediciner och operationer för att passa in. Istället skulle du kunna vara en Alvman ur Sagan om Ringen, eller en Conchita Wurst, för att ta tydliga kreativa exempel ur fiktion/artistvärlden som förebilder. Detsamma kan gälla om du är homosexuell - det beror kanske på att ”du är fel kön?” En risk finns att också homosexualitet blir betraktat som ”fel”, igen...


Jag vill fråga alla, överallt - varför tilldelas en viss personlighet ett kön överhuvudtaget? Könet är ju vad vi fortplantar oss med - ägg eller spermier. Inte ens sexualitet är helt beroende av detta, det har vi ju förstått.

VARFÖR tror vi ändå patt en viss personlig läggning/stil MÅSTE höra ihop med en viss kropp? Det är ju inte sant, och leder till att man stympar o handikappar o gör en frisk människa medicinberoende + ev svåra biverkningar. 

Man skadar också sexualiteten - fastän vi idag vet så mycket mer om sex och verkligen skulle kunna utveckla och prata om våra sexuella aktiviteter på personliga sätt, en penis kan ju vara smeksam och ”givande/öppen” liksom en vagina kan vara ”den som tar för sig/fångar/dominerar”. Hur kan vi välja att SKADA våra sexuella organ för att ytan ska passera socialt??? Det verkar som om vi har mycket mer fördomar än vi tror, gemensamt med ”Saudi Arabien och Somalia”.


Det kan ev. också vara så att våra kroppar håller på att förändras idag, pga helt andra levnadssätt? Har någon intresserat sig för att undersöka detta?

Boken ”Testosteron Rex” ger många exempel på hur livsstilsförändringar påverkar det fysiska och hormonutsöndringen hos både människor och djur.

Tänk om vi numera faktiskt föds m mer androgyna förutsättningar? Och/eller att vår friare livsstil tillåter dem att komma fram? Då måste den rätta vägen vara att underlätta på alla sätt socialt/psykologiskt att vara på sitt helt egna unika sätt I SIN FRISKA KROPP. 

Som barn går det ju utmärkt att välja att leva och vara ungefär som schablonen för motsatt kön - MED bibehållet rätt pronomen enligt biologin och frisk kropp. Och även som vuxen i de allra flesta avseenden. Det finns i verkligheten ingenting som skiljer manskroppen och kvinnokroppens möjligheter åt på individnivå, förutom just hur barn tillverkas. Jo, idrotter på absolut elitnivå, och där sysslar man ju numera också på allt mer naturvidriga sätt med olika dopingvarianter.


Jag hoppas att så många människor som möjligt lyckas med att få uttrycka sin autentiska person i en frisk naturlig kropp nu och i framtiden - det ska vi arbeta för på alla sätt!

3/2-2019


Our personal experience seems to be common; ROGD daughter poisoned by internet  contagion? 


I am so thankful for finding you, it really helps a lot - to find the resources that help me to understand what's going on and to see the broader picture, to learn from experiences of parents in similar situation, and last but not least - to realize that I am not a crazy, narrow-minded, selfish mother, but exactly the opposite.


When my daughter told me, 3 months ago, that she was transgender, that she hates her body and wants mastectomy, my whole world crashed down. I had a nervous breakdown and it's my husband, who remain stable and long-term optimistic, saved me. After that, I have started my "research" - I was on internet 20 hours a day, and what I have learned saved my mind and helped me not to go mad, I swear. I understood that it was not like homosexuality: if someone says he/she likes the same sex, that’s it! - but something completely different. So, it helped me to separate LGB from T, and to understand what and how is trans lobby doing to us.


What happened to us is so similar to your stories. June was a healthy, feminine, girly - but only by her choice, we didn't push it at all! Gosh, how much many we gave for the dolls! When she was 14, and puberty started, she started to change her style - wearing black, gothic, shorter hair, a bit EMO style, but still quite feminine, with make up and jewellery. With 15 she gave it up and started wearing hoodies, neglecting her appearance, and once she asked if we would allow her to buy binder or sport bra, because she is ashamed of her breasts. We understood that as an expression of being shy, typical teenage development...and we refused because of health risks.

Three months ago I found tight sport bra that she bought (I don’t know exactly how long she is wearing it), and everything exploded. With fight...crying... me going through sadness (crying over my "dead daughter"), aggression, guilt, hope, sorrow, depression... I lost energy, will to work, or do anything except reading about it, I have neglected myself...


I am sure the social and cultural context did play an extremely important role! We live in a country where  there are two opposing tendencies, with devastating results. On one hand, image of girls and women here is awful - primitive, vulgar... even young girls should look like a cheap sex objects, and the social pressure is extremely strong. The society is traditional and patriarchal, but at the same time (typical for post-communist countries) – there are no many career chances for girls and women, at least not for those that don’t fit into the sex-object role. No positive female models, but strong rivalry in the school – who looks more sexy, who has bigger breasts... The other tendency is that we accept here everything what comes from "West" as positive and progressive, so people who are not nationalistic, fanatic, radical – but consider themselves as open-minded, progressive, intellectual – they support the politically correct, uncritical “all-inclusive” approach. And that was the trap for my clever, shy, confused daughter. We never had serious family problems, she was loved and protected (too much, I see it now...), supported (too much, again, because it was too much pressure for her – to achieve something, to find her way, to become adult – mature, stable...), she never had any mental problems (this was confirmed today after series of diagnostic test – a bit depressive, not too social, but normal and clever... How I blame myself for not noticing what was going on, adding the pressure, not recognizing the symptoms... You know the feeling... But I didn’t know anything about transgender, and I’ve heard about ROGD just a months ago, so how could I recognise it...


When she told us, my first reactions was awful - I wasn't loving and supportive (as she expected, because I was the open-minded one, and my husband more conservative), I have brutally reacted, rejected, and painted her future exclusively negative. There was no space for love and acceptance, I have instinctively refused any idea that she might go for HRT, any idea with using the male name – I was angry, aggressive, crying... Next day, I had the nervous breakdown... Screaming and shouting and punching the furniture, then crying for hours...and days... and weeks...  I am taking antidepressant now, otherwise I don’t think I could manage...


But very soon, she showed a cooperative approach! – she accepted to go to the psychotherapist, and to “give herself two years or so”, to explore, to find out about herself, to develop as a person, and then to decide... She is now kind and gentle (even more than she used to be), but I think: she just wants to win the time, hoping that we will accept one day...


She is seeing a therapist now. An advantage is that our doctors do not have to apply affirmative approach, they are free to decide. On the other hand, they don’t know much about transgender and I am not sure if the usual therapeutic methods work well in this case. But at least we got the time...

Next week my husband and I will start with the systematic parental counselling and it looks like they are fully on our side. I hope they will help us to develop a good strategy. The warned us to be very cautious, to be loving and supporting (to June, but not to her trans-ideas), in order to prevent her from falling into the “supportive hug” of the trans community. We were also told not to forbid, push, “discipline”. But I am puzzled – how to prevent her from spending countless hours on internet, how to make her start with the sport or any physical activity (she is a couch-potato and she said she will do something about it, but she is too lazy, and addicted to internet), how to make her participate in the real world, meet real girls and boys (if there are some left), make real experience... She never had a relationship, have never ever kissed anyone (boy or girl), she is simply afraid of her sexuality.


You have noticed that I have mentioned internet – but I should have put it at the very beginning, since June is really addicted. I would strongly support the research finding about the social contagion and the influence of internet and social media. We need more research evidences (like those by Lisa Littman) in order to be able to do something more about it. So, the 'affirmative' pages, YouTube videos, quasi-science promoted by serious looking people, the whole trans-ideology disguised as the human right – it’s poisoning the teenagers.


There is one more phenomenon that shocked me: June was, as many ROGD girls (as I just realised) a big fan of anime and manga. She is into Japanese culture for years and we didn’t see anything wrong about it, and we supported her activities related to that (happy that she is doing anything!!). But recently I checked some details in her room: it is full of anime/manga posters and books. But most of them are about: 1. trans-personalities (it seems to be very typical for anime/manga), and 2. about gay love!!

Also some other popular teenage books that she reads – either trans or homosexual. well, researches did show that many ROGD girls grow out of it and become normal lesbian. But strange thing about it: in Junes case it is something different – guy, not lesbian love!!!


A new phenomena of girls obsessed with gay MALE love, deciding one day to become one of them! Anime and manga are the main source, cosplay seems to be connected. As far as I could see, this is newly observed phenomena, a psychologist are still looking for an explanation, but they obviously offer unrealistic image of sex, gender, roles, relationship, life... And teenager are not able to cope with it.



10/11-2018


Rådende holdning til behandling av kjønnsdysfori kan få fatale følger


Som foreldre til en ungdom med kjønnsdysfori har vi opparbeidet oss en alvorlig og dyptgripende usikkerhet omkring vårt barns helse og den (manglende) behandling som tilbys. Til tross for at barnet ikke viste tegn til å være trans i oppveksten, har BUP utelukkende valgt å

jobbe ut ifra teorien om at barnet er «født i feil kropp». BUP ville henvise til Rikshospitalet, og i mellomtiden ble vi oppfordret til å få hjelp fra Helsestasjon for ungdom på Grünerløkka.


Siden ventetiden på Rikshospitalet er lang, setter Helsestasjon for ungdom i gang hormonbehandling allerede på helsestasjonen. Vi blir fortalt, og leser i mediene at barn har større risiko for å ta sitt liv, dersom de ikke får støtte på ideen «født i feil kropp».


Ingen av de «profesjonelle» viser tegn til å stoppe opp og se etter underliggende årsaker tilkjønnsdysfori. Ingen sier noe om at dette kan være en fase, at det er vanlig å føle ubehag med egen kropp i puberteten, og at det kan være lurt å vente litt. Ingen legger vekt på, eller stiller spørsmål ved at dette er en økende trend blant unge jenter, og at sosiale medier spiller en viktig rolle. Hvorfor gjør de ikke det?


Gjennom en rekke nettsteder, både i utlandet og i Norge er det reist tvil omkring «født i feil kropp»- konseptet. Flere transpersoner står frem på Youtube, og forteller at de angrer, at de ikke fikk riktig  utredning, at de egentlig rømte fra egen situasjon. De har blitt langtidspasienter, og fått ødelagt sine liv. I Norge fortsetter organisasjoner som FRI, å kjempe for at alle skal få kjønnsbekreftende, livslang medisinsk behandling. 


Vi mener den rådende holdning til behandling av kjønnsdysfori er en høyst risikabel ferd inn i et medisinsk blindspor, som kan få fatale følger. I vårt barns tilfelle betyr dette at hen ikke får utredning og behandling for sine opprinnelige lidelser, men risikerer å bli livslang pasient og med irreversible endringer av kroppen, gjennom kirurgisk fjerning av friske organer og omfattende og inngripende avhengighet av kjønnshormoner. Er helsepersonell nå ute av stand til å behandle underliggende årsaker til kjønnsdysfori? Er det sånn at man ved å si at man er «født i feil kropp», har forklaringen på hvorfor man er deprimert, eller har angst og fobi? At alle lidelsene kommer av at man ikke får være sitt egentlige jeg? Er vi kommet så langt i å beskytte en minoritet, at vi utelker behovet for riktig og forsvarlig behandling for en rekke traumer, som seksuelle overgrep, kroppspress og mobbing – eller tilstander som asberger, autisme og/eller ulike typer avhengighet? Medfører dette at individer med kjønnsdysfori og deres foreldre blir frarådet å søke hjelp for depresjoner, fobier og tilpasningsvansker? Nå er det opp til den enkelte å bestemme sitt juridiske kjønn, fra fylte 16 år. Når barnet blir 16, har det da krav på å få kjønnskorrigerende behandling uten foreldres samtykke?


Og hva vil da skje med barnet den dagen hen innser at kjønnsbytte ikke hjalp? At det var feil? At alle de som fortalte hen at hen måtte bytte kropp ikke snakket sant? Er ikke det et voldsomt svik overfor et ungt menneske?


For å kunne ta forsvarlige avgjørelser på vegne av vårt barn, trenger vi klare svar fra den medisinske ekspertisen.


Bekymret forelder


2/10 -2018

 

Skepsis... 


Når en du er glad i, som du trodde du kjente, plutselig sier at han eller hun vil bytte kjønn, er det helt naturlig å reagere med redsel og skepsis. Sunn skepsis.

Det er ikke fordomsfullt, det er ikke fiendtlig, det er omsorg. Det er kritisk tenkning. Det er tegn på behov for å beskytte.


Kjønnsbekreftende behandling er riskabelt, man vet ingenting om langtidseffektene. Det man imidlertid vet, er at barn og unge som hevder de er "født i feil kropp" nesten alltid vokser det av seg. Samfunnet vårt har forandret seg mye. Kjønnsrollene er blitt smalere, kroppspresset er større. Vi skal ikke glemme biologien vår, vi er underlagt vårt biologiske kjønn, våre kropper er våre egne, og de er ikke feil.


Vi behøver likevel ikke være underlagt kjønnsrollene. Hvis vi utvider kjønnsroller, lar barn og unge få utfolde seg med klær, hår, sminke og interesser uavhengig av kjønn, så snakker vi ekte frigjøring.


GENID Skandinavia

 

Gender Identity Challenge - Skandinavia. 

Org.nr 802519-9087

Bankgiro: 5337-7321

Swish: 1235403357

Stockholm