Det er vanskelig å gi råd på generelt grunnlag, og det som er riktig for noen, kan bli feil for andre, men her er noen råd som foreldre kan vurdere:

• Forsøk å skaffe deg innsikt i hvilke innflytelser på internett som barnet/ungdommen din har blitt utsatt for. Barnet har som regel hatt lang tid til å forberede seg på å «komme ut». Det er store mengder inspirasjon og veiledning som gis av «transcoacher» online. Både globalt og nasjonalt. Den norske webressursen ung.no som anbefales av helsesøstre, er en av de. På ung.no gis det veiledning i hvordan man kan få testosteron uten at foreldre samtykker.

• Barnet får malt et vrengebilde av foreldre som ikke støtter. De forberedes godt av transcoachene i hva de skal gjøre om mor og far ikke støtter. Dermed er din «forhandlingsposisjon» sterkt svekket om du viser skepsis til barnets nye identitet.Barnet kan fort tro at det er i fare om foreldre er kritiske, og søke ytterligere hjelp fra sin online-communities. Mange transpersoner har tilbudt åpent at de gjerne er regnbue-mamma eller pappa for barn som har «ikke-støttende» foreldre.

• Det viktigste du gjør, er derfor å gi ubetinget kjærlighet. Vær tålmodig, gi barnet tid og rom til å uforske. Steng ingen dører. Men si at du vil støtte barnet uansett hva som skjer i fremtiden. Forsikre barnet om at du vil stå side om side, samme hva. Du må rett og slett overbevise barnet om at du vil det vel, og at du ikke er en av disse onde foreldrene som det males bilde av på internett.

• Lev mest mulig vanlig, ikke la transproblematikken ta stor plass. Det meste vi gjør i hverdagen er tross alt kjønnsnøytralt. Løs problemer som toalett og garderobe på skolen mest mulig diskret, ved å snakke med kontaktlærer om det. Ikke legg opp til stort omfang av spesialbehandling. Barnet/ungdommen er normalt fungerende selv om han/hun erklærer seg trans.

• Sett av tid til å snakke om de vanskelige tingene, men avgrens det til maks 1 eller 2 ganger i uka. Avgrens også til f.eks 30-60 min. Det er viktig at barnet er trygg på at du ikke vil ta dette opp i tide og utide. Du ønsker sikkert å overbevise barnet/ungdommen din om at han/hun tar feil og vil realitetsorientere. Det kan virke mot sin hensikt. Gjør det varsomt, bruk for eksempel youtube-videoer som utgangspunkt. Det finnes mange detransisjonerte som forteller på youtube. De er kloke og troverdige.

• Hjernen er ikke ferdig utviklet før barnet/ungdommen er 25 år. Evnen til å vurdere egen fremtid og egne valg er noe av det siste som utvikles. Vær derfor tålmodig, saklig og forklare ut i fra et biologisk vitenskapelig perspektiv hva du selv mener om kjønn. www.genderchallenge.no har lister med fagfellevurderte studier som du kan lese deg opp på.

• Det barnet/ungdommen din har blitt fanget opp av har mange likhetstrekk med sekter. Dersom de utfordrer eller bryter med gruppetenkningen, mister de sannsynligvis alle relasjonene de har bygget opp i disse forumene. Det kan være svært skremmende for de. Gjør hva du kan for å styrke og ivareta barnets/ungdommens øvrige relasjoner, som familie, klassekamerater og idrettsvenner.

• Vær var overfor barnets/ungdommens identitet foran venner. Overvei om du skal bruke barnets nye navn/pronomen opp imot situasjonen. Det kan oppleves som latterliggjøring å bli «feilkjønnet» av egne foreldre. Men dette må være opp til hver enkelt familie å vurdere. For en del fungerer det fint å bruke det ekte navnet/pronomen hjemme, mens det nye ute og på skolen.

• Hva med selvmordstruslene? De bygger på et fåtall svært begrensede studier (der det ikke ble funnet at selvmordsrisikoen avtar etter "kjønnskorreksjon"), og er ikke valide for den nye generasjonen med kjønnsdysfori  Derimot er det viktig å lytte og være oppmerksom på signaler barnet gir rundt sin psykososiale helse. En trygg familiesituasjon og gode venner er ofte det viktigste i en sånn situasjon. Er problemene av alvorlig grad må profesjonell hjelp søkes. Men vær obs på at de ikke bekrefter den nye identiteten før alt annet er utredet.